Grundtvigianeren Olaus Arvesen har i sine erindringer fortalt om en episode fra 1860, hvor Arvesen hadde truffet en bekjent av seg fra København på gaten i Kristiania. Den danske vennen var filologisk kandidat, og holdt på å skrive en avhandling om oldnordiske forhold, en zoologisk materie som handlet om bier og biavl. Han var ute etter hvorvidt disse dyrene fantes i det eldre Norden -  og hva de eventuelt het. Olaus Arvesen henviste ham til Ivar Aasen.

Den filologiske kandidat ville nødig oppsøke Ivar Aasen. Han mente at en slik lærd mann ville få kandidaten - som jo skulle være enda mer lærd - til å virke nærmest uskolert. Nødig ville han blottlegge sin uvitenhet. Aasen hadde tydeligvis litt av et rykte. Etter lange overtalelser ble han likevel med til Teatergaten 6.  på Hammersborg. Inne i stuen satt Aasen som han pleide i skjorteermene ved sitt skrivebord med pipesnadden i munnen. Da Olaus Arvesen presenterte den filologiske kandidat fra København, utbrøt Aasen: "Å nei, å nei - og jeg som ser slik ut! De får da vente til jeg får på meg frakken." Han fikk på seg frakken, men måtte stanses da han også ville ta på seg sine langskaftede støvler for å kunne se sånn noenlunde presentabel ut. Kandidaten hadde ikke så god tid. 

Da Aasen omsider ble forelagt problemstillingen, kunne han ikke sånn uten videre bringe på det rene om slike ord fantes i noen av de gamle sagaene - men så husket han plutselig at i en bok stod det noe om bier. Etter å ha funnet fram boken og lest opp hva som stod der, husket han plutselig noe fra en annen bok, som også handlet om det etterspurte insekt. På denne måten husket han så en rekke steder i en rekke bøker og den danske kandidat noterte flittig. Aasen utbryter i det han ser at det blir så flittig notert: "Nei, da er det nok best at vi ser nøyere etter hvor disse småtterier står, for at De lettere kan finne dem igjen."

Den unge dansken kunne etterpå ikke forundre seg nok over den lille beskjedne mannens bemerkelsesverdige kunnskaper og fantastiske hukommelse.