Etter å ha vandret rundt Hvervenbukta en del ganger for å få litt sjelefred i en travel hverdag, går det opp for meg at det faktisk er husruiner som trassig stikker opp av jorden - ved enden av en storslått lindeallé. 

“Han tegner landkort og leser loven, han er saa flittig som jeg er doven.”

Dette skrev dikteren riktignok om en annen bror - karttegneren, juristen og matematikeren - Caspar Wessel. To av tre brødre ser altså ut til å ha utmerket seg ved sin flittighet.

Ole Christopher Wessel var også jurist, han bar tittelen Generalauditør - som innebærer at han var en slags sjefsaktor i militære straffesaker. Maren Juel hadde nå giftet seg med en på sin egen alder. Dessverre fikk hun bare noen få - men svært gode år - med Wessel. Han ble syk, og døde i 1794.

Etter relativt kort tid giftet hun seg med den 13 år yngre Marcus Gjøe Rosenkrantz, en mann som skulle få betydelige embeter på sine skuldre: Han ble med i Regjeringskommisjonen i 1807 og var fra 1814 med i det selvstendige Norges første regjering. Stiftsamtmann og sjef for riksbankens avdeling i Norge hadde han også vært. I 1799 solgte ektepartet godset Stubljan til Lars Ingier, som var gift med Marens niese Gjertrud Maren Juel.

Vi følger Rosenkrantz litt til: I 1815 døde Maren til stor sorg for Marcus. Til tross for aldersforskjellen på 13 år skal de ha vært lykkelige. Etter atskillelsen fra Danmark i 1814 ble det generelt dårlige økonomiske tider i den nye nasjonen, noe også enkemannen fikk merke. I følge ekteskapspakten mellom de to ble han sittende igjen med kun Hafslund gård - men måtte betale 10 000 pund Sterling til Marens øvrige arvinger. Trelastmarkedet  hadde kollapset, slik at gården ga ikke mye av seg.  Marcus endte opp blakk på en hybel i Christiania.  Han fikk imidlertid en ærespensjon av Stortinget, slik at han møtte sine siste år  - fram til sin død i 1838 - med en form for verdighet. En gate i hovedstaden fikk han også oppkalt etter seg.

Godset ble i Ingierfamiliens eie inntil bygningene så tragisk brant opp i 1913. I 1930-årene overtar Oslo og Aker kommune en del av denne familiens eiendommer, og offentligheten får Hvervenbukta og Ingierstrand som rekreasjonsområder.

Det er så man undres hvorfor det ikke er noe her - en plakett, en plakat, et bilde - ved ruinene som kan fortelle noe av denne historien. For dette har hatt betydning.

Ingen tvil.