Hvervenbuktas skjulte storhet

Arthur Danielsen jr

Etter å ha vandret rundt Hvervenbukta en del ganger for å få litt sjelefred i en travel hverdag, går det opp for meg at det faktisk er husruiner som trassig stikker opp av jorden - ved enden av en storslått lindeallé. 

Dette er ruinene av et hus som må ha vært stort. Et blikk til siden og du kan se portnerboligene - dette er altså ruinene av en herregård. Her er llikevel ingen plakett eller tavle som kan fortelle ruinenes historie.

Kan dette stedet da ha vært av noen betydning?

Inne i den ene av portnerboligene holder en lokal kunstner utstilling, og hun kan fortelle hva slags gods dette en gang har vært. Hun kan til og med vise meg et maleri som hun selv har malt etter gamle fotografier. En svært dramatisk brann i 1913 hadde gjort ende på den store bygningen som en svært rik mann ved navn Peder Holter fikk bygd så tidlig som i 1765. Men lenge før den tid har det vært en storgård på stedet.

Gården het Stubljan. Navnet fikk gården etter en av de tidligste eiere, Christoffer Nielssøn Stub, som døde i 1630. Hans arvinger solgte gården i 1647 til en Rasmus Sørenssøn. Gården gikk videre til datteren Sidsel Rasmusdatter, som var gift med rådmannen i Christiania Peder Pederssøn Müller.  Stubljan og Hvitebjørngodset i Oppegård kom med dette ekteskapet på samme hånd, og hørte siden sammen.

Etter Peder Müllers død i 1714 arvet hans yngre sønn Anthoni Müller godset - rett og slett fordi han anså sin eldste sønn Ole som uskikket. Når så Anthoni døde i 1748 ble Stubljan kjøpt opp av justisråd Poul Vogt. Han var gift med Peder Müllers datterdatter Karen Holter, og ringen ble på en måte sluttet. I 1761 døde Vogt, og enken Karen Holter solgte godset for 17 500 riksdaler i 1765 til sin bror Peder Holter.

G
odset gikk inn i sin glansperiode.

Peder Holter skal ha vært en av Norges rikeste menn; han eide både Borregaard og Hafslund. Holter bosatte seg fast på Stubljan og bygde i 1765 en svær murbygning på stedet, og det er slik bygningen blir seende ut inntil tragedien i 1913. I 1771 giftet han seg med den 26 år yngre Maren Juel. Maren Juel blir i 1786 Norges rikeste enke, 37 år gammel, og styrer fra da av godset selv. Fem år senere giftet hun seg på nytt med Ole Christopher Wessel, broren til den mer kjente dikteren Johan Hermann Wessel.

 


H
an tegner landkort og leser loven, han er saa flittig som jeg er doven.

Dette skrev dikteren riktignok om en annen bror - karttegneren, juristen og matematikeren - Caspar Wessel. To av tre brødre ser altså ut til å ha utmerket seg ved sin flittighet.

Ole Christopher Wessel var også jurist, han bar tittelen Generalauditør - som innebærer at han var en slags sjefsaktor i militære straffesaker. Maren Juel hadde nå giftet seg med en på sin egen alder. Dessverre fikk hun bare noen få - men svært gode år - med Wessel. Han ble syk, og døde i 1794.

Etter relativt kort tid giftet hun seg med den 13 år yngre Marcus Gjøe Rosenkrantz, en mann som skulle få betydelige embeter på sine skuldre: Han ble med i Regjeringskommisjonen i 1807 og var fra 1814 med i det selvstendige Norges første regjering. Stiftsamtmann og sjef for riksbankens avdeling i Norge hadde han også vært. I 1799 solgte ektepartet godset Stubljan til Lars Ingier, som var gift med Marens niese Gjertrud Maren Juel.

Vi følger Rosenkrantz litt til: I 1815 døde Maren til stor sorg for Marcus. Til tross for aldersforskjellen på 13 år skal de ha vært lykkelige. Etter atskillelsen fra Danmark i 1814 ble det generelt dårlige økonomiske tider i den nye nasjonen, noe også enkemannen fikk merke. I følge ekteskapspakten mellom de to ble han sittende igjen med kun Hafslund gård - men måtte betale 10 000 pund Sterling til Marens øvrige arvinger. Trelastmarkedet  hadde kollapset, slik at gården ga ikke mye av seg.  Marcus endte opp blakk på en hybel i Christiania.  Han fikk imidlertid en ærespensjon av Stortinget, slik at han møtte sine siste år  - fram til sin død i 1838 - med en form for verdighet. En gate i hovedstaden fikk han også oppkalt etter seg.

Godset ble i Ingierfamiliens eie inntil bygningene så tragisk brant opp i 1913. I 1930-årene overtar Oslo og Aker kommune en del av denne familiens eiendommer, og offentligheten får Hvervenbukta og Ingierstrand som rekreasjonsområder.

Det er så man undres hvorfor det ikke er noe her - en plakett, en plakat, et bilde - ved ruinene som kan fortelle noe av denne historien. For dette har hatt betydning.

Ingen tvil.

Nå kan en jo spekulere i hvorfor Marcus Gjøe Rosenkrantz og Maren juel inngikk en slik ekteskapskontrakt. Det kan være fristende å tro at han selv ønsket det slik. Han som så seg selv mer som en "bestyrer av sin kones gods", fremfor å titulere seg som godseier. Mannen som faktisk var adelig, men som ikke brukte sin adelstittel. Pliktfølelsen som fikk han til å ta på seg tidkrevende embeter han aldri mottok honorarer for, kan også tenkes å ha gått utover forretningsdriften. Ærespensjonen som han fikk av Stortinget var nok høyst fortjent.

  

Dagens ruiner ved Hvervenbukta

 Les mer:

Ljanselvas turområde

 
 
 
 
De som bodde på Stubljan:      
 

Litteratur:
Haagen Krog Steffens: Hvitebjørn og Stubljan : En norsk gaards og slegts historie
 Mentz Schuleruds artikkel: "Madam Maren og hennes tre menn"  i
Schulerud/Johannessen/ Henriksen: Fint folk i bratte bakker: Ljans historie 
Wladimir Moe: Norske Storgaarder
Norsk Biografisk Leksikon om Marcus Rosenkrantz